Ida Talette

Ti uker har flydd forbi og jeg er herved nok et skritt videre mot sykepleietittelen, litt over halvveis, for å være eksakt. Hurra! Det var vært uhyre spennende, hektisk og lærerikt å være på lungeavdelingen, på den gruppen der kreftpasientene holder til. Jeg har lært om de mest sentrale sykdommene på avdelingen, om symptomer og risikofaktorer, vært flue på veggen under undersøkelser, blandet forskjellige antibiotikaer og andre infusjoner, delt ut legemidler med felleskatalogen trygt plassert under armen, i tillegg til å gjøre ulike prosedyrer på lys levende mennesker.

Det har vært enormt lærerikt og himla gøy, samtidig som det har vært slitsomt og krevende. Å møte kreftsyke pasienter og pårørende har vært tøft, rørende og veldig fint. Å gå hjem fra jobb med en god følelse i magen, en følelse av å ha utgjort en forskjell, er helt magisk. Samtaler med pasienter, hvor vi holder hverandre i hendene, med tårer i øynene begge to. Skrønerhistorier, latterkuler, vonde beskjeder og dårlige prognoser. Det er kort vei mellom himmel og helvete. Men sånn er livet, på godt og vondt.

Jeg har hatt et prakteksemplar av en veileder, som oser av empati og dyktighet. Drømmen er, en vakker dag å bli like flink som henne, og planen videre er å lese mye, øve på prosedyrer, og aldri miste nysgjerrigheten til å lære mer og viljen til å utvikles ytterligere som sykepleier.